Archive for category Refusert

Stopp sanden

En gang, kanskje vinteren 2008-09, prøvde jeg å komme på radioen. Jeg sendte inn to manuser, men ble refusert. Det blir man iblant, og det var sikkert riktig vurdert. Men det kan jo være at noen synes det er artig likevel, selv om det ikke var bra nok for radioen. Her er det andre manuset, det første finner du om du scroller litt (mye):

En gang for litt lenge siden, eller egentlig flere ganger for litt lenge siden, argumenterte jeg sterkt for holdningskampanjens uovertruffenhet som effektivt redskap i kampen mot røyking, mot trafikkulykker og ikke minst mot ørkenspredning.

Ikke fordi jeg egentlig var så skrekkelig engasjert, og slett ikke fordi jeg innerst inne hadde klokkertro på holdningskampanjer som universelt virkemiddel, men av den enkle grunn at jeg var en ekstra talentløs diktanalytiker og følgelig var henvist til å velge drøftingsoppgaven hver gang det ble arrangert skolestil, hvilket skjedde nokså hyppig, og når man som sekstenåring blir bedt om å drøfte seg frem til gode svar på komplekse spørsmål, da blir halmstrået som regel å foreslå en holdningskampanje.

Læreren kan jo ikke bevise at det ikke vil fungere, langt mindre argumentere imot at holdninger er en viktig forutsetning for svært mye her i livet. Sånn i etterpåklokskapens grelle lys, ser jeg at jeg nok må gi læreren rett i at den foreslåtte holdningskampanjen mot forørkning kanskje bar preg av en viss ungdommelig overoptimisme, og at det å dele ut buttons med ”Stopp sanden” og lage veggaviser i norske ungdomsskoler neppe ville stanse Saharas raske spredning sånn helt, i alle fall ikke på kort sikt.

Men alt i alt tror jeg fortsatt på holdningskampanjer, og der er jeg altså helt på linje med de forente nasjoner, som hvert år arrangerer flere ”temaår” der det settes spesielt fokus på ting FN synes det er viktig å gi verden kunnskap om og sunne holdninger til. I år er det ikke mindre enn fire FN-år samtidig. 2009 er internasjonalt år for læring om menneskerettigheter, for forsoning, for astronomi, og ikke minst for naturfiber.

Og selv om både du og jeg selvfølgelig umiddelbart forstår at alle fire er like viktige, så har jeg dessverre en mistanke om at enkelte av de forente nasjoner ikke er fullt så forente som de andre forente nasjonene når det kommer til det internasjonale året for naturfiber. Jeg frykter at naturfiber vil kunne komme til å tape for forsoningen i kampen om oppmerksomhet, og det er til og med en viss risiko for at enkelte kunststoffeksporterende kjempestore land vil kunne komme til å motarbeide naturfiberåret, hvilket naturligvis ville være nitrist.

Det jeg lurer på, er om det egentlig er så lurt å kjøre disse årene samtidig. Selv i mine ivrigste stunder som ung og optimistisk drøfter med sterk skepsis til lovreguleringer og tvang, kan jeg ikke huske å noen gang ha tatt til orde for å kjøre flere parallelle holdningskampanjer. Folk vil jo helst holde på de holdningene de har, og skal noe endres må det skje gradvis og forsiktig, en holdning om gangen.

Derfor foreslår jeg i all beskjedenhet at FN endrer litt på dette opplegget, og deler det i to. Fra nå og til sommeren setter vi alle krefter inn på å fokusere på naturfiber. Fra sommeren til jul lar vi fibrene klare seg selv og konsentrerer oss om menneskerettighetene.

Og for de to siste temaene, forsoning og astronomi, har jeg lagt en super plan: Vi lar astronomene ta seg av all forsoningen, slik at de astronomene som ikke er så veldig ofte på tv kan bli skikkelig gode venner med han som er det, og så kan de alle sammen gå foran som gode, forsonte eksempler for alle de andre vitenskapsmennene og –kvinnene der oppe på universitetet, som kanskje også hadde hatt godt av litt forsoning. Og når de alle er vel forlikte, kan de kanskje hjelpe til med å lage buttons og veggaviser.

For til neste år starter nemlig FNs tiår for ørken og kampen mot ørkenspredning, og den som ikke hjelper til, må analysere dikt. Stopp sanden!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Nå er nok nok

En gang, kanskje vinteren 2008-09, prøvde jeg å komme på radioen. Jeg sendte inn to manuser, men ble refusert. Det blir man iblant, og det var sikkert riktig vurdert. Men det kan jo være at noen synes det er artig likevel, selv om det ikke var bra nok for radioen. Her er det første manuset:

Nå skal det jo sies allerede sånn innledningsvis, at jeg vet at det er mange mennesker her i verden som lider, og det er mye fælt, og vi har det altfor godt som vi har det. Men med den hele vide verdens samlede nød og berettigede klage som dystert bakteppe, vil jeg likevel benytte anledningen til å sutre litt om de små ting.

Her i landet har vi god trening i å klage på det små selv når det store er rett der utenfor, og det er lite som engasjerer oss mer enn rystende historier fra virkeligheten, presentert i en dristig, kryssklippet forbruker-tv-dokumentar.

Det ER vondt og leit å oppleve at de nye vinterstøvlene ikke tåler vann, eller at den nye tatoveringen som man hadde spart så lenge til og gledet så veldig seg til å vise frem til vennene ikke ble helt sånn som planlagt, eller å oppleve at bryllupsdagen blir helt ødelagt fordi restaurantbiffen er seig. Eller at samferdselstjenester man bruker daglig ikke virker slik man synes de skal. Sånn i et stort, globalt perspektiv, må nok mange av oss innrømme at jo, det finnes de som har det verre, og menneskerettigheter er i visse sammenhenger enda viktigere enn forbrukerrettigheter.

Men her gjelder det å holde to tanker i hodet på en gang, og så tenke mest på den ene av dem. På den ene siden må vi alltid huske på at det finnes dem som har det verre. På den annen side: akkurat nå må vi kjempe vår egen kamp.

Nå må vi stå sammen, vi må reise oss som ett folk, vi må si at dette finner vi oss ikke i lenger, ropet fra massene må bli et brøl som ryster systemet i dets grunnvoller og skremmer vannet av makthaverne, og ingen må være i tvil om at vi mener alvor: Nå er nok nok og vel så det. Vi må snarest samle oss i store flokker over hele landet og møte opp ved våre lokale busselskapers hovedkontorer og kaste steiner gjennom vindusrutene til sjefene kommer ut og hører på oss, og vi må fortelle dem at nå er det slutt, vi orker ikke mer. Vi vil ikke lenger oppleve å kle oss for sprengkulde, stå på bussholdeplassen i kanskje et kvarter og vente der ute i polarfrosten, for så å komme inn på en buss med en innetemperatur på drøyt 35 plussgrader og en svettende sjåfør i bare skjorteermene. Vi har kledd oss for å vente på dere UTE, hører dere?

Vi har på oss mange, mange klær, og de er VARME. Og vi orker simpelthen ikke lenger å sitte der og koke, og vi tror ikke noe på det når sjåførene påstår at det ikke går an å dempe varmen, og nå er det nok! Overgir dere dere? Og det gjør de nok da, og hvis de har gode medierådgivere så lover de at dette skal få en brå slutt og de skal se på rutinene sine, og forresten legger de seg flate og beklager at vi ble sinte. Og så får vi kanskje endelig oppleve at det å kjøre buss om vinteren ikke lenger føles sånn som det gjorde å sitte altfor lenge i entreen med altfor mange lag med stikkeklær på mens vi ventet på at mamma, som akkurat hadde tvunget på oss alt dette altfor varme, skulle snakke seg ferdig i telefonen som selvfølgelig alltid ringte akkurat da, for den følelsen savner vi faktisk ikke.

Og da, når det er blitt orden på dette, da skal jeg engasjere meg i de viktige tingene, den virkelige lidelsen og nøden. Den man opplever når man som uskyldig forbruker blir krenket på det groveste av at Jernbaneverket eller NSB eller begge to mislykkes i å få alle togene til å gå i rute samtidig, enda man synes det burde være ganske lett å drive med tog. Men nå har jeg altså mer enn nok med å prøve å få det kaldt nok inne, midt på vinteren. Og det i verdens rikeste land!

Legg igjen en kommentar