Arkiver for desember, 2011

Jeg skal spørre deg fra..

(Dette er en liten fortelling jeg skrev for over ti år siden. Det har stått på trykk i det kristelige ungdomsbladet «Ny horisont», der jeg frilanset litt på den tiden. Det ble også oversatt til dansk og trykt i den danske dagsavisen Kristeligt Dagblad. Det er den eneste gangen noe jeg har skrevet er blitt oversatt. Til gjengjeld fikk jeg ikke honorar.)

Jeg har aldri vært rask. Aldri. Da det var idrettsdag på skolen og man skulle løpe sekstimeter, var jeg klassens seneste. Jeg kom bakerst av alle. 14,7 er persen min på sekstimeteren. Da falt jeg utslitt sammen i målområdet med skum frådende om munnen. Men dette skal ikke handle om løping. Det skal handle om jenter. Og som sagt  var jeg sen.

Cecilie begynte i klassen vår i fjerde. Hun var den peneste jeg hadde sett i hele mitt liv, også bodde hun like ved meg. Jeg pleide å drømme om at vi var kjærester, men det var vi ikke. Langtifra. Og selv om jeg drømte om det, visste jeg fint lite om hva det egentlig innebar å være kjærester. Jeg tror at jeg ville være kjæreste med henne fordi jeg innbilte meg at da kunne jeg høre stemmen hennes mye mer. Hun hadde en helt utrolig fin stemme, og snakket og snakket hele tiden.

Det var også fint, for med meg var det sånn at når det kom jenter som ikke var mamma eller kusina mi og sa noe til meg, da var det som regel for å spørre om noe. Man blir ikke skolens ubestridt mest populære når man aldri svarer på det folk spør om og bare ser ned i bakken eller opp i luften eller sånn, og når da en jente spurte for eksempel hva vi hadde hatt i lekse, det var nemlig slik at jeg var kjent for å gjøre alle lekser alltid, og jeg bare ble varm og rød og stille, da gikk som regel hun jenta bort til venninnene sine og så sto de og tisket og hvisket og kniste og lo, og selv jeg forsto at det var meg de lo av. Og da følte jeg meg altså dum.

Ikke slik med Cecilie. Hun spurte ikke om noen ting, hun. Hun visste alt i hele verden fra før, tror jeg. Når hun kom bort og snakket til meg, da var det i grunnen greit. Jeg ble akkurat like stille og rød og alt det der da, men jeg trengte ikke å svare. Cecilie bare pratet og pratet og ventet ikke på noe svar og gikk ikke bort til noen for å le av meg etterpå. En gang sa hun til meg at hun syntes det var så fint å snakke med meg fordi jeg var så god til å høre etter og aldri avbrøt og sånn. Hun skulle bare ha visst at jeg ikke kunne avbrutt om jeg aldri så gjerne ville. Med meg var det slik at enten var det jenter, eller så var det ord. Å forholde seg til begge deler samtidig, var helt umulig.

I alle fall. Mine fineste stunder i skolegården var de hvor Cecilie kom bort og snakket med den fine, fine jentestemmen sin og sto der og var verdens peneste. Alltid når hun hadde gått, når hun var ferdig med å si hva det nå var hun sa, jeg var som regel ganske ukonsentrert, ble jeg stående å tenke på hvor fint det hadde vært å være kjæreste med henne. Jeg så for meg at da ville hele livet mitt bestå av sånne skolegårdsminutter, jeg skulle bare stå der, varm og rød og teit, og høre på stemmen hennes hele livet. Det var slik jeg ville ha det. Men som sagt var jeg altså helt fabelaktig sen. Jeg ante ikke hvordan man ble kjærester, eller om det i det hele tatt gikk an å være kjærester når man ikke var voksen.

Helt i begynnelsen av sjetteklasse ble jeg satt på et tog, sammen med resten av klassen, for å bli fraktet til leirskole. På det toget falt livet mitt i ruiner. Noen kom og fortalte at Cecilie og Børge var sammen. Jeg skjønte ikke hva det skulle bety, vi var da vel sammen alle sammen, var vi ikke det da, jeg mener, vi satt jo der på toget, i samme vogn og alt, da var vi vel sammen, da? Jeg sa dette. Den som hadde overbragt det akk, så uforståelige budskap, himlet med øynene og gikk.

Så så jeg det, det vonde, det helt knusende fæle synet som ødela den fineste dagdrømmen jeg hadde. Børge, skikkelig-god-i-fotball-Børge, eget-stereoanlegg-Børge, Børge som hadde valgt meg sist i gymmen hele barneskolen igjennom, satt der med verdens mest selvtilfredse smil og den skitne neven sin PÅ CECILIES LÅR! Så det var DET det var snakk om. Langsomt (selvfølgelig) gikk sammenhengen opp for meg. De var «sammen». Sleipe, sterke, raske Børge, som alltid visste hva han skulle si og aldri ble rød i ansiktet og aldri gjorde lekser og ikke var redd for frøken, visste om noe hemmelig man kunne gjøre så man kunne bli kjærester, og nå hadde han gjort dette, hva det enn var, med min Cecilie, min helt private Cecilie, og nå satt han altså der og holdt på låret hennes og så SNAKKET HAN HELE TIDEN!

Der satt han med verdens vakreste stemme ti centimeter fra øret sitt, en posisjon jeg ville gitt legoborgen min (ja, jeg lekte med lego i sjette, jeg var som sagt sen) for å komme i, og så lot han henne ikke slippe til med et eneste pip! Hadde det vært vanlig for barn å ha pistol, så hadde han blitt veldig hardt såret. I alle fall hadde det bråkt. Jeg har aldri truffet noe jeg har siktet på hverken med snøball eller gevær, men han kunne jo fått seg en støkk i livet. Men jeg hadde ingen pistol. Og jeg var ikke glad i å få bank, så jeg ble sittende på plassen min og gjøre ingenting mens Børge ble drept på tusen utrolig smertefulle måter inne i hodet mitt.

Samme kveld fikk jeg vite at det var «slutt» mellom Børge og Cecilie. Følelsene var visstnok brukt opp allerede, og dessuten var Cecilie blitt forelsket i Arne, Børges beste venn. Så ble de sammen, og gjorde det slutt, og så kom Jørgen inn i bildet. Så var det Peter og så orket jeg ikke å følge med lenger, men jeg tror Cecilie rakk å være kjæreste med alle guttene i klassen utenom meg og Stian som alltid tisset på seg når han lo, eller ble redd, sånn cirka sju ganger hver dag, i løpet av den leirskolen. Etterpå ble ingenting som før.

Som sagt er jeg sen. Jeg ble femten før jeg endelig fikk tak i hemmeligheten om hvordan man ble kjærester. Det viste seg at man rett og slett bare måtte spørre. Ikke om å være kjærester eller sånn, man skulle bare si «jeg spør deg», eller enda lettere, få noen andre til å si «jeg skal spørre deg fra…» Dette ble jeg klar over på en klassefest. De tøffeste gutta i klassen sto nemlig og snakket om dette i et hjørne, og la åpenbart ikke merke til at jeg sto og prøvde å gå i ett med tapeten i det samme hjørnet. (Jeg ble fortsatt skrekkslagen av å være i nærheten av jenter, og hjørnet var det eneste relativt trygge stedet, rommet var fullt av jenter, med sminke og miniskjørt og greier.) Så sto jeg der da, i hjørnet, og ble ufrivillig informert om samlivets mysterier.

Best som jeg sto der, dukket det opp et vagt minne fra den gangen på toget på vei til leirskolen, omtrent en time før det fæle med Børge. Jeg satt på et dobbeltsete alene, helt i enden av togkupeen. Cecilie kom bort. Hun satte seg ved siden av meg. Jeg forventet snakk, snakk og atter snakk, og gledet meg til å sitte stille og høre på stemmen hennes.

Men hun var helt stille. Vi satt der og var tause, begge to. Hun trakk pusten. Og så sa hun det. «Jeg spør deg», sa hun. Cecilie hadde aldri spurt meg før. Jeg hadde aldri svart på ett eneste spørsmål fra en jente. Så jeg gjorde som jeg pleide; ble rød og varm, kikket ut av vinduet og håpte at hun snart skulle gå. Og så gikk hun. Og jeg husket at jeg lurte litt på hva det var hun egentlig mente.

Reklamer

12 kommentarer