Kåseri til Solheim skoles (?)jubileum

Dette kåseriet ble skrevet og fremført i anledning Solheim skoles ettellerannetjubileum for noen år siden. Solheim skole er skolen jeg gikk på fra første til sjette. Mye av teksten er naturligvis nokså lokal og intern. Jeg forsikrer om at det var supermorsomt for alle som var der, altså. (Litt, i alle fall.) Solheim ligger forresten på Lørenskog, og av kjendiser som har gått der kan vi nevne Elisabeth Granneman og Henning Berg. 

Det er ikke første gang jeg står på scenen i Solheim skoles regi, og jeg ble sant å si ikke særlig overrasket da jeg ble spurt om å komme hit og si noen ord i aften. Det som var overraskende, var at det tok så lang tid fra jeg leverte strålende skuespillerprestasjoner som skomakeren Papa Panov i det krevende julespillet ”Papa Panovs juledag”, og til jeg igjen ble bedt om å stille opp på Solheim scene. Etter braksuksessen på premieren av Papa Panov, så jeg vel for meg et liv på de skrå bredder med mye champagne og en slitsom, men smigrende interesse for mitt privatliv fra både uke- og dagspresse. Forventningene tatt i betraktning har det egentlig vært ganske stille fra den kanten.

Ikke ringte de noen gang fra teaterhøyskolen heller. Og det var ikke før lenge etter at jeg hadde takket ja til å stille opp her i aften at det gikk opp for meg at man kun ønsket at jeg skulle bidra med et lite kåseri, og ikke for eksempel hovedrollen i Hamlet eller Peer Gynt. Eller for den saks skyld Papa Panov. Men jeg velger allikevel å tro at jeg ble invitert fordi det stadig går gjetord om mine prestasjoner som nevnte skomaker. Jeg tar vel ikke mye feil, tipper jeg, hvis førsteklassingene på Solheim fortsatt får høre legenden om den fantastiske juleavslutningen da Eivind Lund spilte Papa Panov så intet øye var tørt.

Men det ble altså ikke skuespiller av meg. Det ble heller ikke profesjonell fotballspiller. Eller brannmann. Hva det egentlig ble av meg kan man diskutere, poenget var at når man er syv år, da er det ingenting som er umulig. Det vil si, det er mye som er umulig der og da. Man vil for eksempel ikke kunne komme seg unna hvis en tre-fire niåringer har bestemt seg for å dynke en. Mange ganger etter hverandre, i dyp, våt, skitten snø.

Eller hvis noen av de aller største jentene, de i femte- eller sjetteklasse, bestemmer seg for å følge etter en utenfor skolen og erte en fordi man ikke ser så bra ut på håret etter at moren ens, som i parentes bemerket langtfra var noen frisør, hun var ikke engang spesielt stø på hånden, klipte en hjemme. Med dyp tallerken istedenfor bolle. Høy pannelugg, der altså. Den slags slipper man ikke unna med, så dere vet det, dere mødre der ute. Og når du på grunn av dårlig hjemmeklipp har blitt dytta ut i en gjørmete grøft med ny bukse som du ikke fikk lov å bli blaut i på vei TIL skolen en kald dag i slutten av oktober, og du har opplevd akkurat det mer enn en gang, da utvikler du en sunn skepsis til hår i sin alminnelighet. Og til store jenter i femte- og sjetteklasse. Og du lærer deg at noen opplevelser altså er umulige å slippe unna.

Men når det gjelder fremtiden, da er det ingenting som er umulig når man er syv år. Eller for den saks skyld elleve. Og det er fint å drømme. Solheim skole er et utmerket sted å dagdrømme. Er man riktig heldig, får man tredje pult forfra på vindusrekka, som er klasserommets beste dagdrømmested, og sitter man der på en vakker vårdag, da virker det slett ikke umulig at man kan ende opp som for eksempel fotballproff.

Henning Berg gikk en klasse over meg. Han var litt bedre i fotball enn meg, da, så det er ikke sikkert det like gjerne kunne vært meg. Egentlig er det helt sikkert at det ikke kunne vært meg. Hvis det er noen her som drømmer om å bli fotballproff en gang, så lykke til med det, men det er noen som ikke blir fotballproffer også, og til dere som ikke vet det ennå, vil jeg gjerne si fra: hvis du for eksempel spiller på Lørenskog IF, og dere har sommeravslutning, og det er triksekonkurranse, og du bare klarer å trikse EN, da er det ikke så stor sjanse for at du blir fotballproff. Fotballproffer må kunne trikse minst fem, bare spør Henning Berg. Og hvis du er voksen, og du sitter her med datteren eller sønnen din, og du ikke lever av å spille fotball nå, da blir du heller ikke fotballproff. Da får du finne deg noe annet å drømme om.

Den eneste faren med å dagdrømme på skolen, bortsett fra at man kan bli skuffet, er at ubehageligheter kan komme litt vel brått på. For eksempel om vinteren når det er overskyet og man ser fjernt ut av vinduet og drømmer om å være på stranda og fange småkrabber i en plastbøtte i sommerferien og frøkens snakk om at to pluss x er lik fem og hva er x da blir et fjernt sus i bakgrunnen – og man har det så fint, atte. Helt til det plutselig banker på døra. Og alle blir stille og frøken sier Kom inn! Og døra går opp og der står det en dame med hvit frakk. Og alle håper intenst at det er fluordama, som skal gi oss fluortabletter og si at vi må huske å ta tablett hver dag, men det er det ikke, det er tannlegeassistenten, og hun sier høyt og tydelig og hjerteløst at ”Eivind Lund skal til tannlegen med en gang” og man rives ut av sommerferie og krabbejakt og det hele og må følge etter dama opp til Lampert. Og all ære til Lampert, den gode mann som gjør alt han kan for at besøket skal bli hyggelig, men det ER litt vondt å borre. Og det er helt ordentlig vondt når tannlegen finner frem den derre pirkegreia og begynner å pirke veldig hardt for å få bort tannstein.

Men etterpå får man en liten plastseilbåt, og Lampert lyver og sier at man har vært flink, enda man både har grått og bitt ham i fingeren. Og når man kommer tilbake til klasserommet, da har man sluppet en hel time matte. Noen av oss visste å sette like stor pris på den matten vi ikke lærte som den ofagen vi lærte. Og som vi lærte ofag, forresten. Jeg har hørt at ofag ikke fins lenger, og det er vel typisk.

I ofagen var det ikke noen vits i å drømme seg bort, for i ofagen fikk man vite alt mulig nyttig om livet. I ofag, og i nesten alle andre fag, hadde jeg og mange med meg en fantastisk frøken som het Bjørg Hoel, og siden jeg nå er her vil jeg benytte anledningen til å rette en varm takk til henne, hvor enn hun er i verden, for alt hun ga av seg sjøl for at det skulle være fint og lærerikt å være på skolen, og for at hun lærte bort så mye ofag at jeg i dag kan stå her fremfor dere og kalle meg ganske god i Trivial Pursuit. Selv om det ikke var akkurat det jeg drømte om.

Alle er gode til noe, pleide Bjørg Hoel å si. Var man for eksempel god i lesing, fikk man lese bøker mens de andre øvde på å lese Sol, los, Sola lo, og var man god i regning, fikk man løse oppgaver i ekstraheftet, har jeg i alle fall hørt om, og var man god i gym fikk man velge lag først, samt hevne seg på dem som var gode i lesing ved å velge dem sist. Disse på sin side, kunne så hevne seg ved å score selvmål, men det var ikke en særlig velansett måte å gjøre opp på, så det ble til at man for eksempel sloss isteden. Eller fikk juling, da. Det var ikke få ganger folk som ble valgt sist og så startet slåsskamper fikk angre bittert på det – forbløffende ofte var de som var gode i gym gode til å slåss også.

Slåsskamper man ikke var med i selv, var forresten noe av det beste som kunne skje i friminuttene. Med en gang noen sloss, løp alle til og stilte seg i en tett ring og ropte mere blod, mere blod, mens vi gjorde alt vi kunne for å hindre den læreren eller frøkna som hadde inspeksjon å komme til, og noen ganger har jeg lurt på hvorfor i all verden vi gjorde akkurat det. Det er jo ikke noe de fleste av oss ville finne på i dag, mener jeg, hvis vi så to stykker som sloss på gaten? Å stille oss i en tett ring og nekte politiet å slippe til?

I alle fall ville vi ikke gjort det hvis politiet var like skumle som lærer Esbergløkken. Han var skummel han, i alle fall for oss som ikke gikk i B-klassen som han var klasseforstander for og bare så han i friminuttene når han hadde inspeksjon. Det var ikke mange som turte å hindre ham i å komme frem til en slåsskamp, i alle fall ikke mer enn én gang. Han er nok en snill mann, men du verden så redd man ble når han kom farende og truet med å vri ørene av enhver liten lovbryter. Esbergløkken hadde nok vært en bra politi også, han. Og B-klassen forgudet ham. Men de hadde ofte ømme ører.

Ømme ører kunne man forresten få på en annen måte også, når man gikk på Solheim på søttitallet. En eller annen pedagogisk guru hadde nemlig fått bredt gjennomslag for at den beste måten å lære unger musikk på, var å utruste hver eneste elev med et vrient instrument i plast, og så la alle blåse samtidig. Jeg vet ikke hvordan skolebarn har det i dag, men jeg håper intenst at noen har tatt til vettet og fått en slutt på blokkfløyta som alle elevers instrument. Da var det tross alt bedre med skramleorkester. Eller rytmeorkester, som musikklæreren vår kalte det. Men jeg tror han mente det sarkastisk.

Med skramleorkesteret var det to ting man måtte passe på: For det første måtte man prøve å skaffe seg en tromme eller en tamburin. For det andre måtte man for all del unngå å ende opp med Verdens Kjedeligste Instrument, triangelet. Jeg spilte triangel omtrent hver gang, og det er rett og slett helt umulig å få et femtencentimeters skoletriangel til å bråke skikkelig. På den annen side var det kanskje nok bråk som det var. Og det var kanskje derfor musikklærer Solevåg bare arrangerte skramleorkester en sjelden gang og heller fokuserte på sang. Med Solevåg som musikklærer og Anne Turid Todesen som assistenten hans, eller omvendt, fikk vi i pose og sekk og lærte både gamle påskesalmer og nye protestviser.

Det må ha vært en selsom opplevelse å høre tredve småunger synge først salmen Vår Gud han er så fast en borg, for deretter umiddelbart å gå over i pasifistsangen Herr President. For ikke å snakke om når Gud signe vårt dyre fedreland ble avsunget umiddelbart etter Internasjonalen. Man kan kalle det pose og sekk, eller man kan kalle det fullstendig kulturforvirring. Selv var jeg ganske fornøyd med utbyttet av sangtimene, men mitt beste musikalske minne fra Solheim skole er uten tvil opplevelsen det var den ene gangen jeg fikk utdelt tromme med trommestikker i en av våre sjeldne skramletimer. Det bråker, det.

Noen ganger husker jeg tiden på Solheim som en eneste lang, kald, fuktig dag litt seint i mars, med ullgenser som klødde og cherrox som luktet selvdød elg, og større, slemme unger som dynka meg eller tok lua mi eller erta. Andre ganger tenker jeg tilbake og erindrer bare hvor utrolig koselig det var å sitte inne i storefri i desember, mens frøken tente lys på kateteret og leste høyt fra Frendeløs eller Lille Lord Fauntleroy. Men mest av alt er Solheim skole for meg en av de viktigste ingrediensene i det jeg tenker på som en lykkelig barndom, først og fremst på grunn av lærere som ville oss vel og evnet å gjøre noe med det.

Og selv om jeg var et irriterende skolelys som sikkert trengte litt bank og fikk det, kan jeg aldri huske at jeg grudde meg til å gå på skolen. Til det hadde vi det simpelthen for godt. Dessuten slapp vi å gå med sykkelhjelm. Til lykke med jubileet.

Reklamer
  1. #1 by Geir Granneman on 22/11/2012 - 14:18

    Mutter`n gikk ikke på Solheim skole! Derimot jeg og broder`n. Mvh Geir G

    • #2 by EivindL on 22/11/2012 - 14:27

      Hei, takk for oppklaring! Jeg har alltid trodd hun gikk der, men jeg tror jeg vet hvorfor: En gang var hun på tv og snakket varmt om Solheim som en veldig idyllisk skole – og jeg, som var elev, syntes det var _veldig_ rart, derfor husket jeg det etterpå. Nå ser jeg jo at hun hadde rett. Og det slo meg aldri at hun ikke snakket som tidligere elev, men altså som mor. Takk for kommentaren, jeg skal sette inn en setning om dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: