Jeg skal spørre deg fra..

(Dette er en liten fortelling jeg skrev for over ti år siden. Det har stått på trykk i det kristelige ungdomsbladet «Ny horisont», der jeg frilanset litt på den tiden. Det ble også oversatt til dansk og trykt i den danske dagsavisen Kristeligt Dagblad. Det er den eneste gangen noe jeg har skrevet er blitt oversatt. Til gjengjeld fikk jeg ikke honorar.)

Jeg har aldri vært rask. Aldri. Da det var idrettsdag på skolen og man skulle løpe sekstimeter, var jeg klassens seneste. Jeg kom bakerst av alle. 14,7 er persen min på sekstimeteren. Da falt jeg utslitt sammen i målområdet med skum frådende om munnen. Men dette skal ikke handle om løping. Det skal handle om jenter. Og som sagt  var jeg sen.

Cecilie begynte i klassen vår i fjerde. Hun var den peneste jeg hadde sett i hele mitt liv, også bodde hun like ved meg. Jeg pleide å drømme om at vi var kjærester, men det var vi ikke. Langtifra. Og selv om jeg drømte om det, visste jeg fint lite om hva det egentlig innebar å være kjærester. Jeg tror at jeg ville være kjæreste med henne fordi jeg innbilte meg at da kunne jeg høre stemmen hennes mye mer. Hun hadde en helt utrolig fin stemme, og snakket og snakket hele tiden.

Det var også fint, for med meg var det sånn at når det kom jenter som ikke var mamma eller kusina mi og sa noe til meg, da var det som regel for å spørre om noe. Man blir ikke skolens ubestridt mest populære når man aldri svarer på det folk spør om og bare ser ned i bakken eller opp i luften eller sånn, og når da en jente spurte for eksempel hva vi hadde hatt i lekse, det var nemlig slik at jeg var kjent for å gjøre alle lekser alltid, og jeg bare ble varm og rød og stille, da gikk som regel hun jenta bort til venninnene sine og så sto de og tisket og hvisket og kniste og lo, og selv jeg forsto at det var meg de lo av. Og da følte jeg meg altså dum.

Ikke slik med Cecilie. Hun spurte ikke om noen ting, hun. Hun visste alt i hele verden fra før, tror jeg. Når hun kom bort og snakket til meg, da var det i grunnen greit. Jeg ble akkurat like stille og rød og alt det der da, men jeg trengte ikke å svare. Cecilie bare pratet og pratet og ventet ikke på noe svar og gikk ikke bort til noen for å le av meg etterpå. En gang sa hun til meg at hun syntes det var så fint å snakke med meg fordi jeg var så god til å høre etter og aldri avbrøt og sånn. Hun skulle bare ha visst at jeg ikke kunne avbrutt om jeg aldri så gjerne ville. Med meg var det slik at enten var det jenter, eller så var det ord. Å forholde seg til begge deler samtidig, var helt umulig.

I alle fall. Mine fineste stunder i skolegården var de hvor Cecilie kom bort og snakket med den fine, fine jentestemmen sin og sto der og var verdens peneste. Alltid når hun hadde gått, når hun var ferdig med å si hva det nå var hun sa, jeg var som regel ganske ukonsentrert, ble jeg stående å tenke på hvor fint det hadde vært å være kjæreste med henne. Jeg så for meg at da ville hele livet mitt bestå av sånne skolegårdsminutter, jeg skulle bare stå der, varm og rød og teit, og høre på stemmen hennes hele livet. Det var slik jeg ville ha det. Men som sagt var jeg altså helt fabelaktig sen. Jeg ante ikke hvordan man ble kjærester, eller om det i det hele tatt gikk an å være kjærester når man ikke var voksen.

Helt i begynnelsen av sjetteklasse ble jeg satt på et tog, sammen med resten av klassen, for å bli fraktet til leirskole. På det toget falt livet mitt i ruiner. Noen kom og fortalte at Cecilie og Børge var sammen. Jeg skjønte ikke hva det skulle bety, vi var da vel sammen alle sammen, var vi ikke det da, jeg mener, vi satt jo der på toget, i samme vogn og alt, da var vi vel sammen, da? Jeg sa dette. Den som hadde overbragt det akk, så uforståelige budskap, himlet med øynene og gikk.

Så så jeg det, det vonde, det helt knusende fæle synet som ødela den fineste dagdrømmen jeg hadde. Børge, skikkelig-god-i-fotball-Børge, eget-stereoanlegg-Børge, Børge som hadde valgt meg sist i gymmen hele barneskolen igjennom, satt der med verdens mest selvtilfredse smil og den skitne neven sin PÅ CECILIES LÅR! Så det var DET det var snakk om. Langsomt (selvfølgelig) gikk sammenhengen opp for meg. De var «sammen». Sleipe, sterke, raske Børge, som alltid visste hva han skulle si og aldri ble rød i ansiktet og aldri gjorde lekser og ikke var redd for frøken, visste om noe hemmelig man kunne gjøre så man kunne bli kjærester, og nå hadde han gjort dette, hva det enn var, med min Cecilie, min helt private Cecilie, og nå satt han altså der og holdt på låret hennes og så SNAKKET HAN HELE TIDEN!

Der satt han med verdens vakreste stemme ti centimeter fra øret sitt, en posisjon jeg ville gitt legoborgen min (ja, jeg lekte med lego i sjette, jeg var som sagt sen) for å komme i, og så lot han henne ikke slippe til med et eneste pip! Hadde det vært vanlig for barn å ha pistol, så hadde han blitt veldig hardt såret. I alle fall hadde det bråkt. Jeg har aldri truffet noe jeg har siktet på hverken med snøball eller gevær, men han kunne jo fått seg en støkk i livet. Men jeg hadde ingen pistol. Og jeg var ikke glad i å få bank, så jeg ble sittende på plassen min og gjøre ingenting mens Børge ble drept på tusen utrolig smertefulle måter inne i hodet mitt.

Samme kveld fikk jeg vite at det var «slutt» mellom Børge og Cecilie. Følelsene var visstnok brukt opp allerede, og dessuten var Cecilie blitt forelsket i Arne, Børges beste venn. Så ble de sammen, og gjorde det slutt, og så kom Jørgen inn i bildet. Så var det Peter og så orket jeg ikke å følge med lenger, men jeg tror Cecilie rakk å være kjæreste med alle guttene i klassen utenom meg og Stian som alltid tisset på seg når han lo, eller ble redd, sånn cirka sju ganger hver dag, i løpet av den leirskolen. Etterpå ble ingenting som før.

Som sagt er jeg sen. Jeg ble femten før jeg endelig fikk tak i hemmeligheten om hvordan man ble kjærester. Det viste seg at man rett og slett bare måtte spørre. Ikke om å være kjærester eller sånn, man skulle bare si «jeg spør deg», eller enda lettere, få noen andre til å si «jeg skal spørre deg fra…» Dette ble jeg klar over på en klassefest. De tøffeste gutta i klassen sto nemlig og snakket om dette i et hjørne, og la åpenbart ikke merke til at jeg sto og prøvde å gå i ett med tapeten i det samme hjørnet. (Jeg ble fortsatt skrekkslagen av å være i nærheten av jenter, og hjørnet var det eneste relativt trygge stedet, rommet var fullt av jenter, med sminke og miniskjørt og greier.) Så sto jeg der da, i hjørnet, og ble ufrivillig informert om samlivets mysterier.

Best som jeg sto der, dukket det opp et vagt minne fra den gangen på toget på vei til leirskolen, omtrent en time før det fæle med Børge. Jeg satt på et dobbeltsete alene, helt i enden av togkupeen. Cecilie kom bort. Hun satte seg ved siden av meg. Jeg forventet snakk, snakk og atter snakk, og gledet meg til å sitte stille og høre på stemmen hennes.

Men hun var helt stille. Vi satt der og var tause, begge to. Hun trakk pusten. Og så sa hun det. «Jeg spør deg», sa hun. Cecilie hadde aldri spurt meg før. Jeg hadde aldri svart på ett eneste spørsmål fra en jente. Så jeg gjorde som jeg pleide; ble rød og varm, kikket ut av vinduet og håpte at hun snart skulle gå. Og så gikk hun. Og jeg husket at jeg lurte litt på hva det var hun egentlig mente.

Advertisements

12 kommentarer

En julefortelling (til)

Dette kåseriet skrev jeg for ganske lenge siden, og i ulike former har det vært fremført ved opptil flere anledninger. Det er mitt nødmanus, til bruk i de tilfellene der jeg må si ja til å kåsere rett før jul enda jeg ikke har tid. Som idag, 30.11.2011, da vi hadde julebord på jobben. Det er ikke så veldig morsomt, men hvis man leser det høyt og litt fort, gir det en slags stressfølelse, om ikke annet. Og det kan jo være godt å få, sånn når det drar seg mot jul. 

Nå er det under en måned til jul. Jeg ville bare ha sagt det, i tilfelle noen sitter godt tilbakelent med lave skuldre og slapper av og ikke har en bekymring i verden: Det er under en måned igjen til jul. Jeg skal holde et kåseri. Jeg sa ja til dette av frykt for represalier. Egentlig vet jeg jo godt at ingen blir profet i eget land, eller komiker i egen avdeling. Men det kom trusler, og jeg er ingen modig mann. Så når jeg nå beslaglegger ti minutter av deres liv, ti minutter dere aldri får igjen, så vil jeg gjerne ha sagt at dette var ikke mitt påfunn. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle snakke om. Noen håpte sikkert at jeg skulle ta opp kilne temaer og tråkke på ømme tær, og det var egentlig planen, men så fant jeg ut at hvis jeg gjorde det, ville det ikke bli noe å snakke om på nachspielet. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet.

Jeg bestemte meg for å fortelle dere en julefortelling. Den er fra den tiden jeg var student, den tiden da kjøpesentre hadde stengetider, brannmenn var de eneste som hadde mobiltelefon og sjekk var et gyldig betalingsmiddel. Gamle dager, altså. Den tiden som døtrene mine omtaler som ”da du levde, pappa”. De aner ikke hvor rett de har. Men i alle fall. De fleste julefortellinger pleier å handle om snille folk som alle er slemme mot og som etter at det er for sent viser seg å være Jesus, eller slemme folk som overveldet av julens milde budskap om fred og kjærlighet eller skremt av julespøkelser eller begge deler, bestemmer seg for å gjøre en ende på ondskapen ved å slutte å hindre små tuberkuløse barn i å få medisinen sin og kanskje sågar drar til med å spandere et par sko på en barbent stakkar. Ikke noe galt i de tradisjonelle julefortellingene, med et mulig trekk for forutsigbarhet, men min julefortelling er ikke sånn. Den handler ikke om spesielt snille eller ekstra slemme folk, og den har ikke noen helter, knapt noen moral. Den handler litt om juleforberedelser, litt om venting, og ganske mye om tid. La meg fortelle om hvordan det var, den gangen da jeg var yngre enn nå og gikk omkring i Christiania og ventet. På julen.

Og det var en vakker desemberdag sånn et godt stykke ut på dagen, egentlig, jeg sov en del ekstra på formiddagen da jeg studerte, det var lagt opp til det, med forelesninger uten opprop og alt mulig, da jeg våknet og så på kalenderen og det sto 21. og jeg tenkte at nå er det i grunnen bare tre dager til jul og BEVARE MEG VEL JEG HAR GLEMT PRESANGER jeg spratt opp av senga, lette febrilsk etter tøfler og morgenkåpe, fant tøfler og morgenkåpe, løp ut på kjøkkenet og inn igjen på soverommet, ut på badet, inn igjen på soverommet, kjøkkenet, badet, kjøkkenet, soverommet igjen og sa til meg selv at nå er det på tide å sette seg ned før noen blir skadd og jeg satte meg ned og tenkte hva i all verden skal jeg gjøre nå, jeg har overhodet ikke noen tid på meg til å rekke å handle alt jeg skal og ikke er jeg sikker på at jeg har penger heller, kontofonen, jeg ringer kontofonen og joda, den hyggelige damen sier saldo-er-dessverre-ikke-tilgjengelig og da vet jeg at det går an å dra et lite overtrekkstriks hvis jeg bare er kjapp ned i minibanken på hjørnet, så det er jeg, i pysj, boblejakke og tøfler er jeg utrolig rask, selv om jeg sklir og faller og slår meg ganske skikkelig i det ene kneet egentlig, så kommer jeg meg fort frem, og jeg finner frem lommeboka der minibankkortet mitt så definitivt ikke ligger, løper hjem igjen, finner kortet under en sjekk med lønna fra julejobben min, løper ned igjen, står i kø i snø og er svært våt og kald nå, og når køen er slutt og det er min tur og jeg kommer frem til automaten står det ”beklager, minibank ute av drift”, og der røyk det overtrekkstrikset og for den saks skyld de julepresangene og jeg hutrer meg hjem, får på meg mer anvendelige klær og kommer heldigvis på sjekken med lønna fra julejobben min, og jogger blid og fornøyd ned til banken på hjørnet der jeg ikke har konto og da kan man av en eller annen mystisk grunn ikke heve en sjekk, så jeg jogger litt mindre blid og fornøyd videre til neste bank på neste hjørne, der jeg har konto, og den stenger kvart over tre og definitivt ikke seksten over, som klokken er nå, så da blir det ikke noen presanger i dag, og jeg tenker at det var som bare, og jogger hjem igjen og treffer en kompis på veien og ender på kafé for kompisens penger, og først når klokken er så mye som den er når kafeer i Oslo sentrum blinker med lysene kommer jeg på at det var da som bare, jeg glemte helt at det var en litt slitsom dag i morgen, og jeg skynder meg hjem og legger meg så fort jeg kan så jeg får ligget lenge våken og tenkt på alle jeg burde ha kjøpt gave til og alt det andre jeg burde ordnet med før jul og først ved syvtiden slumrer jeg inn i en urolig døs som klokken tre på ettermiddagen er blitt til en dyp, fast søvn jeg bråvåkner fra og vet at vi snakker om femten – ikke seksten – minutter til banken stenger og jeg løper ut av leiligheten og ut på gaten og bort til banken og rekker det heldigvis akkurat og endelig har jeg penger og det kan jammen komme godt med når jeg skal betale låsesmeden som kan få meg inn igjen gjennom utgangsdøren jeg plutselig kom på at jeg smekket bak meg da jeg løp, og naboens telefon lar seg låne og låsesmeden kan være der allerede om fire timer og naboen lar meg velvilligst låne telefonen mer slik at jeg kan ringe rundt for å spørre familie og venner hva de ønsker seg til jul men det vet de ikke, de kommer ikke på noen ting og det gjør meg ganske irritert på dem og det sier jeg til dem også, dere burde jammen ha tenkt på noe nå, sier jeg, det er tross alt bare to dager igjen til jul sier jeg og jeg er redd jeg sier en hel del annet også for naboens barn står plutselig og ser på meg med store, redde øyne og naboen selv gir meg et veldig strengt blikk mens han tar røret fra meg og legger på midt mens jeg sier noe til broren min om å prøve å planlegge julen litt i god tid, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal kjøpe til noen, jeg mener man vil jo gjerne gjøre folk glade og gi dem noe de vil ha, men hvordan skal jeg vite hva de vil ha når de ikke vet det selv, jeg mener for eksempel faren min, har han over hundre slips fordi han er så glad i slips eller bare fordi han har så dårlig fantasi, det er ikke lett å vite, men mens jeg tenker på det kommer jeg på at jeg kjøpte et slips til ham i fjor med brede hvite og lyserøde striper og han virket egentlig ikke så veldig glad men mamma lo godt da han tok det på seg, jo, jeg må nok finne på noe annet enn slips i år, tenker jeg mens jeg presser meg inn på den overfylte forsinkede bussen som går til Oslo City der de har alt, og der man like gjerne som andre steder kan vente på at fire timer til låsesmeden kommer skal gå, og på veien tenker jeg på alle jeg må kjøpe gave til som må få den senest på julaften og det er kjærsten min og nevøen min og broren min og kona hans og moren min og faren min og en kompis, en venninne og en kompis til, og de tre siste kan få noe til rundt hundreogfemti hver og foreldrene mine til tohundre hver, kjærsten min til femhundre og resten til cirka tohundreogfemti, og det blir 2350 og da har jeg igjen nesten tusen kroner til låsesmeden, og han sa han tok tre hundre i timen, så dette skal nok gå fint, og så kommer bussen frem og jeg suges inn i mylderet og kommer ut igjen fire timer senere, svett, sliten og irritert og tar bussen hjem igjen og halvveis hjemme kommer jeg på låsesmeden, som skulle komme om fire timer for snart fem timer siden, og jeg bringer i erfaring at det finnes ingen, absolutt ingen, måter en passasjer kan få 37-bussen til å kjøre fortere på, bare måter å bli kastet av på, så de siste åtte-nihundre metrene hjem må jeg løpe, i et fåfengt men desperat håp om at låsesmeden ikke har reist igjen ennå, men når jeg kommer inn i oppgangen henger det lapp på døra med en klar oppfordring om å ringe låsesmeden, og etter bare fem minutter med trygling får jeg låne naboens telefon igjen, han føyser kone og barn ut av rommet før jeg får lov til å ringe, og jeg får omsider kontakt med en ikke lite irritert låsesmed som mumler noe om dobbel betaling og etter hvert lar seg overtale til å komme tilbake, om fire timer, og siden naboen ikke inviterer meg til å bli setter jeg meg tungt ned i trappa for å vente på mannen med innbruddsverktøyet, og idet jeg setter meg slår det meg med full kraft at jeg faktisk bare fikk kjøpt en presang i dag, og det var et slips til faren min, så jeg må til butikken i morgen også, og jeg venter på trappa og jeg sovner på trappa og jeg våkner brått av at en skummel kar i kjeledress pirker meg i skulderen med en dirk eller noe, og han gjentar kravet om dobbel betaling og hva kan jeg si, akkurat nå er det bare han i hele verden som kan redde julen, så jeg går med på hva som helst, og han putter dirken eller noe inn i låsen min og vrir om og banner og lirker og tar i håndtaket og ser på meg med det blikket lærerne mine på ungdomsskolen pleide å servere rett før de satte meg ned i orden og oppførsel, og det viser seg at jeg hadde ikke bare glemt nøklene mine, jeg hadde glemt å smekke døra også og låsesmeden er sint nå, og han banner mer og sier at jeg har sløst såpass med tiden hans at det er på tide å snakke om trippel betaling, og hva kan jeg gjøre, det nytter neppe å løpe inn og låse døren bak meg, så jeg betaler sure nihundre kroner for ingen verdens ting og nå er det igjen akkurat nok og jeg går inn og legger meg og det er blitt sent igjen og jeg blir liggende våken og tenke på hva jeg kan kjøpe til folk som ikke vet hva de vil ha og nå må jeg vel kjøpe noe til naboen også og jeg sovner sent men godt og våkner sjokkerende sent lørdag lille julaften og er bare et ynkelig slips nærmere målet om presanger til alle på julaften men jeg MÅ ha et bad før jeg drar på Oslo City som heldigvis er åpent til seks på lørdager, det har vært slurvet med den personlige hygiene i dagene før, og jeg legger meg godt til rette i det varme vannet og bråvåkner i halvfemtiden av at jeg holder på å fryse i hjel og jeg spretter opp og sklir og faller og slår kneet mitt igjen, og jeg spretter opp igjen og tørker meg i en rasende fart for å få varmen, jeg får varmen, jeg lager meg en kopp te, jeg drikker en kopp te og en til, leser litt i en bok, lar tankene fare, og så endelig slår det meg at BEVARE MEG VEL; PRESANGENE!!! og jeg hiver på meg klærne og løper mot bussholdeplassen og der kommer bussen og jeg har hundre meter igjen og bussen stopper og jeg har femti meter igjen og jeg rekker det, førti meter, jeg rekker det, tretti meter når den siste passasjeren går om bord og jeg har to meter igjen når den hjerteløse drittsekken av en bussjåfør stenger dørene og kjører og jeg løper nedover gata mens jeg speider fortvilet etter en drosje og det kommer en drosje og jeg kaster meg inn i den og maser på sjåføren om å kjøre fortere fortere fortere og ti minutter senere hiver jeg meg inn i kaoset på Oslo City og en dame sier i høyttaleren: Kjære kunder klokken er nå sytten tretti og senteret stenger om tretti minutter, jeg presser meg frem gjennom mylderet av maniske likesinnede til lekebutikken og platebutikken og bokhandelen og mens panfløyteversjonen av snemannen Kalle nesten driver meg fra vettet klarer jeg faktisk på underfullt vis å få kjøpt en badeand av plast til tretti kroner til nevøen min før en vekter sier at nå må jeg komme meg ut, det har vært stengt i ti minutter alt og jeg kan bare passe meg, jeg ypper vel ikke, og jeg forsikrer så inntrengende jeg kan om at jeg absolutt ikke ypper, så han bender armen min bak på ryggen og dytter meg hardt ut på gaten, og jeg slår kneet mitt ganske kraftig, egentlig, og halter hjem, og setter meg i en stol i gangen, og sovner og våkner ikke før det ringer på døren dagen etter, det er faren min som kommer for å hente meg, og jeg skjønner at det er julaften allerede og kaster på meg findressen og stapper slipset til pappa og badeanda til nevøen min i en pose og setter meg inn i pappas bil og bruker et drøyt kvarter på å overtale ham til å låne meg kredittkortet sitt og stoppe på en bensinstasjon, og vi stopper og jeg halter ut og et kvarter senere er jeg ferdig med julehandelen og åtte timer senere, når julekvelden går mot slutten, har pappa fått nytt slips og et gavekort på oljeskift, mamma har fått fire piggfrie vinterdekk, vennene mine hver sin Lynni Treekrem-cd (Lynni’s aller beste, om igjen, vol. 2), kjærsten min har fått et romantisk gavekort på utleiehenger, broren min har fått en koffert med tolv brannbiler med mannskap som var til nevøen min men som jeg satte feil post-it-lapp på, nevøen min har fått en badeand og en fin gassgrill som han leker henrykt med på stuegulvet, kona til broren min har fått et festlig juletre i plast, med elektriske blinkende lys, som er til å ha i førerhuset på lastebiler men som kan være like artige hjemme i stua, og alt var pakket inn i festlige hvite poser det sto Statoil på, og hele gildet kom på femtusennihundreogsytti kroner og verken pappa eller jeg skjønner helt hvordan jeg skal få betalt tilbake det, men den tid den sorg, nå har alle fått presang og det er jo det viktigste, jeg synker langsomt ned i godstolen, skreller en clementin, og er lykkelig.

Det var min julefortelling. Ha en fredelig advent!

Legg igjen en kommentar

Kåseri til Solheim skoles (?)jubileum

Dette kåseriet ble skrevet og fremført i anledning Solheim skoles ettellerannetjubileum for noen år siden. Solheim skole er skolen jeg gikk på fra første til sjette. Mye av teksten er naturligvis nokså lokal og intern. Jeg forsikrer om at det var supermorsomt for alle som var der, altså. (Litt, i alle fall.) Solheim ligger forresten på Lørenskog, og av kjendiser som har gått der kan vi nevne Elisabeth Granneman og Henning Berg. 

Det er ikke første gang jeg står på scenen i Solheim skoles regi, og jeg ble sant å si ikke særlig overrasket da jeg ble spurt om å komme hit og si noen ord i aften. Det som var overraskende, var at det tok så lang tid fra jeg leverte strålende skuespillerprestasjoner som skomakeren Papa Panov i det krevende julespillet ”Papa Panovs juledag”, og til jeg igjen ble bedt om å stille opp på Solheim scene. Etter braksuksessen på premieren av Papa Panov, så jeg vel for meg et liv på de skrå bredder med mye champagne og en slitsom, men smigrende interesse for mitt privatliv fra både uke- og dagspresse. Forventningene tatt i betraktning har det egentlig vært ganske stille fra den kanten.

Ikke ringte de noen gang fra teaterhøyskolen heller. Og det var ikke før lenge etter at jeg hadde takket ja til å stille opp her i aften at det gikk opp for meg at man kun ønsket at jeg skulle bidra med et lite kåseri, og ikke for eksempel hovedrollen i Hamlet eller Peer Gynt. Eller for den saks skyld Papa Panov. Men jeg velger allikevel å tro at jeg ble invitert fordi det stadig går gjetord om mine prestasjoner som nevnte skomaker. Jeg tar vel ikke mye feil, tipper jeg, hvis førsteklassingene på Solheim fortsatt får høre legenden om den fantastiske juleavslutningen da Eivind Lund spilte Papa Panov så intet øye var tørt.

Men det ble altså ikke skuespiller av meg. Det ble heller ikke profesjonell fotballspiller. Eller brannmann. Hva det egentlig ble av meg kan man diskutere, poenget var at når man er syv år, da er det ingenting som er umulig. Det vil si, det er mye som er umulig der og da. Man vil for eksempel ikke kunne komme seg unna hvis en tre-fire niåringer har bestemt seg for å dynke en. Mange ganger etter hverandre, i dyp, våt, skitten snø.

Eller hvis noen av de aller største jentene, de i femte- eller sjetteklasse, bestemmer seg for å følge etter en utenfor skolen og erte en fordi man ikke ser så bra ut på håret etter at moren ens, som i parentes bemerket langtfra var noen frisør, hun var ikke engang spesielt stø på hånden, klipte en hjemme. Med dyp tallerken istedenfor bolle. Høy pannelugg, der altså. Den slags slipper man ikke unna med, så dere vet det, dere mødre der ute. Og når du på grunn av dårlig hjemmeklipp har blitt dytta ut i en gjørmete grøft med ny bukse som du ikke fikk lov å bli blaut i på vei TIL skolen en kald dag i slutten av oktober, og du har opplevd akkurat det mer enn en gang, da utvikler du en sunn skepsis til hår i sin alminnelighet. Og til store jenter i femte- og sjetteklasse. Og du lærer deg at noen opplevelser altså er umulige å slippe unna.

Men når det gjelder fremtiden, da er det ingenting som er umulig når man er syv år. Eller for den saks skyld elleve. Og det er fint å drømme. Solheim skole er et utmerket sted å dagdrømme. Er man riktig heldig, får man tredje pult forfra på vindusrekka, som er klasserommets beste dagdrømmested, og sitter man der på en vakker vårdag, da virker det slett ikke umulig at man kan ende opp som for eksempel fotballproff.

Henning Berg gikk en klasse over meg. Han var litt bedre i fotball enn meg, da, så det er ikke sikkert det like gjerne kunne vært meg. Egentlig er det helt sikkert at det ikke kunne vært meg. Hvis det er noen her som drømmer om å bli fotballproff en gang, så lykke til med det, men det er noen som ikke blir fotballproffer også, og til dere som ikke vet det ennå, vil jeg gjerne si fra: hvis du for eksempel spiller på Lørenskog IF, og dere har sommeravslutning, og det er triksekonkurranse, og du bare klarer å trikse EN, da er det ikke så stor sjanse for at du blir fotballproff. Fotballproffer må kunne trikse minst fem, bare spør Henning Berg. Og hvis du er voksen, og du sitter her med datteren eller sønnen din, og du ikke lever av å spille fotball nå, da blir du heller ikke fotballproff. Da får du finne deg noe annet å drømme om.

Den eneste faren med å dagdrømme på skolen, bortsett fra at man kan bli skuffet, er at ubehageligheter kan komme litt vel brått på. For eksempel om vinteren når det er overskyet og man ser fjernt ut av vinduet og drømmer om å være på stranda og fange småkrabber i en plastbøtte i sommerferien og frøkens snakk om at to pluss x er lik fem og hva er x da blir et fjernt sus i bakgrunnen – og man har det så fint, atte. Helt til det plutselig banker på døra. Og alle blir stille og frøken sier Kom inn! Og døra går opp og der står det en dame med hvit frakk. Og alle håper intenst at det er fluordama, som skal gi oss fluortabletter og si at vi må huske å ta tablett hver dag, men det er det ikke, det er tannlegeassistenten, og hun sier høyt og tydelig og hjerteløst at ”Eivind Lund skal til tannlegen med en gang” og man rives ut av sommerferie og krabbejakt og det hele og må følge etter dama opp til Lampert. Og all ære til Lampert, den gode mann som gjør alt han kan for at besøket skal bli hyggelig, men det ER litt vondt å borre. Og det er helt ordentlig vondt når tannlegen finner frem den derre pirkegreia og begynner å pirke veldig hardt for å få bort tannstein.

Men etterpå får man en liten plastseilbåt, og Lampert lyver og sier at man har vært flink, enda man både har grått og bitt ham i fingeren. Og når man kommer tilbake til klasserommet, da har man sluppet en hel time matte. Noen av oss visste å sette like stor pris på den matten vi ikke lærte som den ofagen vi lærte. Og som vi lærte ofag, forresten. Jeg har hørt at ofag ikke fins lenger, og det er vel typisk.

I ofagen var det ikke noen vits i å drømme seg bort, for i ofagen fikk man vite alt mulig nyttig om livet. I ofag, og i nesten alle andre fag, hadde jeg og mange med meg en fantastisk frøken som het Bjørg Hoel, og siden jeg nå er her vil jeg benytte anledningen til å rette en varm takk til henne, hvor enn hun er i verden, for alt hun ga av seg sjøl for at det skulle være fint og lærerikt å være på skolen, og for at hun lærte bort så mye ofag at jeg i dag kan stå her fremfor dere og kalle meg ganske god i Trivial Pursuit. Selv om det ikke var akkurat det jeg drømte om.

Alle er gode til noe, pleide Bjørg Hoel å si. Var man for eksempel god i lesing, fikk man lese bøker mens de andre øvde på å lese Sol, los, Sola lo, og var man god i regning, fikk man løse oppgaver i ekstraheftet, har jeg i alle fall hørt om, og var man god i gym fikk man velge lag først, samt hevne seg på dem som var gode i lesing ved å velge dem sist. Disse på sin side, kunne så hevne seg ved å score selvmål, men det var ikke en særlig velansett måte å gjøre opp på, så det ble til at man for eksempel sloss isteden. Eller fikk juling, da. Det var ikke få ganger folk som ble valgt sist og så startet slåsskamper fikk angre bittert på det – forbløffende ofte var de som var gode i gym gode til å slåss også.

Slåsskamper man ikke var med i selv, var forresten noe av det beste som kunne skje i friminuttene. Med en gang noen sloss, løp alle til og stilte seg i en tett ring og ropte mere blod, mere blod, mens vi gjorde alt vi kunne for å hindre den læreren eller frøkna som hadde inspeksjon å komme til, og noen ganger har jeg lurt på hvorfor i all verden vi gjorde akkurat det. Det er jo ikke noe de fleste av oss ville finne på i dag, mener jeg, hvis vi så to stykker som sloss på gaten? Å stille oss i en tett ring og nekte politiet å slippe til?

I alle fall ville vi ikke gjort det hvis politiet var like skumle som lærer Esbergløkken. Han var skummel han, i alle fall for oss som ikke gikk i B-klassen som han var klasseforstander for og bare så han i friminuttene når han hadde inspeksjon. Det var ikke mange som turte å hindre ham i å komme frem til en slåsskamp, i alle fall ikke mer enn én gang. Han er nok en snill mann, men du verden så redd man ble når han kom farende og truet med å vri ørene av enhver liten lovbryter. Esbergløkken hadde nok vært en bra politi også, han. Og B-klassen forgudet ham. Men de hadde ofte ømme ører.

Ømme ører kunne man forresten få på en annen måte også, når man gikk på Solheim på søttitallet. En eller annen pedagogisk guru hadde nemlig fått bredt gjennomslag for at den beste måten å lære unger musikk på, var å utruste hver eneste elev med et vrient instrument i plast, og så la alle blåse samtidig. Jeg vet ikke hvordan skolebarn har det i dag, men jeg håper intenst at noen har tatt til vettet og fått en slutt på blokkfløyta som alle elevers instrument. Da var det tross alt bedre med skramleorkester. Eller rytmeorkester, som musikklæreren vår kalte det. Men jeg tror han mente det sarkastisk.

Med skramleorkesteret var det to ting man måtte passe på: For det første måtte man prøve å skaffe seg en tromme eller en tamburin. For det andre måtte man for all del unngå å ende opp med Verdens Kjedeligste Instrument, triangelet. Jeg spilte triangel omtrent hver gang, og det er rett og slett helt umulig å få et femtencentimeters skoletriangel til å bråke skikkelig. På den annen side var det kanskje nok bråk som det var. Og det var kanskje derfor musikklærer Solevåg bare arrangerte skramleorkester en sjelden gang og heller fokuserte på sang. Med Solevåg som musikklærer og Anne Turid Todesen som assistenten hans, eller omvendt, fikk vi i pose og sekk og lærte både gamle påskesalmer og nye protestviser.

Det må ha vært en selsom opplevelse å høre tredve småunger synge først salmen Vår Gud han er så fast en borg, for deretter umiddelbart å gå over i pasifistsangen Herr President. For ikke å snakke om når Gud signe vårt dyre fedreland ble avsunget umiddelbart etter Internasjonalen. Man kan kalle det pose og sekk, eller man kan kalle det fullstendig kulturforvirring. Selv var jeg ganske fornøyd med utbyttet av sangtimene, men mitt beste musikalske minne fra Solheim skole er uten tvil opplevelsen det var den ene gangen jeg fikk utdelt tromme med trommestikker i en av våre sjeldne skramletimer. Det bråker, det.

Noen ganger husker jeg tiden på Solheim som en eneste lang, kald, fuktig dag litt seint i mars, med ullgenser som klødde og cherrox som luktet selvdød elg, og større, slemme unger som dynka meg eller tok lua mi eller erta. Andre ganger tenker jeg tilbake og erindrer bare hvor utrolig koselig det var å sitte inne i storefri i desember, mens frøken tente lys på kateteret og leste høyt fra Frendeløs eller Lille Lord Fauntleroy. Men mest av alt er Solheim skole for meg en av de viktigste ingrediensene i det jeg tenker på som en lykkelig barndom, først og fremst på grunn av lærere som ville oss vel og evnet å gjøre noe med det.

Og selv om jeg var et irriterende skolelys som sikkert trengte litt bank og fikk det, kan jeg aldri huske at jeg grudde meg til å gå på skolen. Til det hadde vi det simpelthen for godt. Dessuten slapp vi å gå med sykkelhjelm. Til lykke med jubileet.

2 kommentarer

Stopp sanden

En gang, kanskje vinteren 2008-09, prøvde jeg å komme på radioen. Jeg sendte inn to manuser, men ble refusert. Det blir man iblant, og det var sikkert riktig vurdert. Men det kan jo være at noen synes det er artig likevel, selv om det ikke var bra nok for radioen. Her er det andre manuset, det første finner du om du scroller litt (mye):

En gang for litt lenge siden, eller egentlig flere ganger for litt lenge siden, argumenterte jeg sterkt for holdningskampanjens uovertruffenhet som effektivt redskap i kampen mot røyking, mot trafikkulykker og ikke minst mot ørkenspredning.

Ikke fordi jeg egentlig var så skrekkelig engasjert, og slett ikke fordi jeg innerst inne hadde klokkertro på holdningskampanjer som universelt virkemiddel, men av den enkle grunn at jeg var en ekstra talentløs diktanalytiker og følgelig var henvist til å velge drøftingsoppgaven hver gang det ble arrangert skolestil, hvilket skjedde nokså hyppig, og når man som sekstenåring blir bedt om å drøfte seg frem til gode svar på komplekse spørsmål, da blir halmstrået som regel å foreslå en holdningskampanje.

Læreren kan jo ikke bevise at det ikke vil fungere, langt mindre argumentere imot at holdninger er en viktig forutsetning for svært mye her i livet. Sånn i etterpåklokskapens grelle lys, ser jeg at jeg nok må gi læreren rett i at den foreslåtte holdningskampanjen mot forørkning kanskje bar preg av en viss ungdommelig overoptimisme, og at det å dele ut buttons med ”Stopp sanden” og lage veggaviser i norske ungdomsskoler neppe ville stanse Saharas raske spredning sånn helt, i alle fall ikke på kort sikt.

Men alt i alt tror jeg fortsatt på holdningskampanjer, og der er jeg altså helt på linje med de forente nasjoner, som hvert år arrangerer flere ”temaår” der det settes spesielt fokus på ting FN synes det er viktig å gi verden kunnskap om og sunne holdninger til. I år er det ikke mindre enn fire FN-år samtidig. 2009 er internasjonalt år for læring om menneskerettigheter, for forsoning, for astronomi, og ikke minst for naturfiber.

Og selv om både du og jeg selvfølgelig umiddelbart forstår at alle fire er like viktige, så har jeg dessverre en mistanke om at enkelte av de forente nasjoner ikke er fullt så forente som de andre forente nasjonene når det kommer til det internasjonale året for naturfiber. Jeg frykter at naturfiber vil kunne komme til å tape for forsoningen i kampen om oppmerksomhet, og det er til og med en viss risiko for at enkelte kunststoffeksporterende kjempestore land vil kunne komme til å motarbeide naturfiberåret, hvilket naturligvis ville være nitrist.

Det jeg lurer på, er om det egentlig er så lurt å kjøre disse årene samtidig. Selv i mine ivrigste stunder som ung og optimistisk drøfter med sterk skepsis til lovreguleringer og tvang, kan jeg ikke huske å noen gang ha tatt til orde for å kjøre flere parallelle holdningskampanjer. Folk vil jo helst holde på de holdningene de har, og skal noe endres må det skje gradvis og forsiktig, en holdning om gangen.

Derfor foreslår jeg i all beskjedenhet at FN endrer litt på dette opplegget, og deler det i to. Fra nå og til sommeren setter vi alle krefter inn på å fokusere på naturfiber. Fra sommeren til jul lar vi fibrene klare seg selv og konsentrerer oss om menneskerettighetene.

Og for de to siste temaene, forsoning og astronomi, har jeg lagt en super plan: Vi lar astronomene ta seg av all forsoningen, slik at de astronomene som ikke er så veldig ofte på tv kan bli skikkelig gode venner med han som er det, og så kan de alle sammen gå foran som gode, forsonte eksempler for alle de andre vitenskapsmennene og –kvinnene der oppe på universitetet, som kanskje også hadde hatt godt av litt forsoning. Og når de alle er vel forlikte, kan de kanskje hjelpe til med å lage buttons og veggaviser.

For til neste år starter nemlig FNs tiår for ørken og kampen mot ørkenspredning, og den som ikke hjelper til, må analysere dikt. Stopp sanden!

Legg igjen en kommentar

Nå er nok nok

En gang, kanskje vinteren 2008-09, prøvde jeg å komme på radioen. Jeg sendte inn to manuser, men ble refusert. Det blir man iblant, og det var sikkert riktig vurdert. Men det kan jo være at noen synes det er artig likevel, selv om det ikke var bra nok for radioen. Her er det første manuset:

Nå skal det jo sies allerede sånn innledningsvis, at jeg vet at det er mange mennesker her i verden som lider, og det er mye fælt, og vi har det altfor godt som vi har det. Men med den hele vide verdens samlede nød og berettigede klage som dystert bakteppe, vil jeg likevel benytte anledningen til å sutre litt om de små ting.

Her i landet har vi god trening i å klage på det små selv når det store er rett der utenfor, og det er lite som engasjerer oss mer enn rystende historier fra virkeligheten, presentert i en dristig, kryssklippet forbruker-tv-dokumentar.

Det ER vondt og leit å oppleve at de nye vinterstøvlene ikke tåler vann, eller at den nye tatoveringen som man hadde spart så lenge til og gledet så veldig seg til å vise frem til vennene ikke ble helt sånn som planlagt, eller å oppleve at bryllupsdagen blir helt ødelagt fordi restaurantbiffen er seig. Eller at samferdselstjenester man bruker daglig ikke virker slik man synes de skal. Sånn i et stort, globalt perspektiv, må nok mange av oss innrømme at jo, det finnes de som har det verre, og menneskerettigheter er i visse sammenhenger enda viktigere enn forbrukerrettigheter.

Men her gjelder det å holde to tanker i hodet på en gang, og så tenke mest på den ene av dem. På den ene siden må vi alltid huske på at det finnes dem som har det verre. På den annen side: akkurat nå må vi kjempe vår egen kamp.

Nå må vi stå sammen, vi må reise oss som ett folk, vi må si at dette finner vi oss ikke i lenger, ropet fra massene må bli et brøl som ryster systemet i dets grunnvoller og skremmer vannet av makthaverne, og ingen må være i tvil om at vi mener alvor: Nå er nok nok og vel så det. Vi må snarest samle oss i store flokker over hele landet og møte opp ved våre lokale busselskapers hovedkontorer og kaste steiner gjennom vindusrutene til sjefene kommer ut og hører på oss, og vi må fortelle dem at nå er det slutt, vi orker ikke mer. Vi vil ikke lenger oppleve å kle oss for sprengkulde, stå på bussholdeplassen i kanskje et kvarter og vente der ute i polarfrosten, for så å komme inn på en buss med en innetemperatur på drøyt 35 plussgrader og en svettende sjåfør i bare skjorteermene. Vi har kledd oss for å vente på dere UTE, hører dere?

Vi har på oss mange, mange klær, og de er VARME. Og vi orker simpelthen ikke lenger å sitte der og koke, og vi tror ikke noe på det når sjåførene påstår at det ikke går an å dempe varmen, og nå er det nok! Overgir dere dere? Og det gjør de nok da, og hvis de har gode medierådgivere så lover de at dette skal få en brå slutt og de skal se på rutinene sine, og forresten legger de seg flate og beklager at vi ble sinte. Og så får vi kanskje endelig oppleve at det å kjøre buss om vinteren ikke lenger føles sånn som det gjorde å sitte altfor lenge i entreen med altfor mange lag med stikkeklær på mens vi ventet på at mamma, som akkurat hadde tvunget på oss alt dette altfor varme, skulle snakke seg ferdig i telefonen som selvfølgelig alltid ringte akkurat da, for den følelsen savner vi faktisk ikke.

Og da, når det er blitt orden på dette, da skal jeg engasjere meg i de viktige tingene, den virkelige lidelsen og nøden. Den man opplever når man som uskyldig forbruker blir krenket på det groveste av at Jernbaneverket eller NSB eller begge to mislykkes i å få alle togene til å gå i rute samtidig, enda man synes det burde være ganske lett å drive med tog. Men nå har jeg altså mer enn nok med å prøve å få det kaldt nok inne, midt på vinteren. Og det i verdens rikeste land!

Legg igjen en kommentar